Ellingmelling

Kreativ Klimakrise - Intervju med Sir Ken Robinson

2012-02-10T11:55:00.004+01:00

"Kreativitet er alt vi har. Vår evne til å abstraherekonkrete problemstillinger og komme frem til praktiske og verdifulle løsningerbasert på tankevirksomhet, er det som i størst grad skiller oss fra dyrene.Uten kreativitet er vi rett og slett ikke mennesker”.

I create, therefore I am

Sir Ken Robinson er en internasjonal super- stjerne innenkreativitet og utdanning og jeg var så heldig å få tilbringe noen timer medham. Robinsons hovedbudskap er at vi lever i et samfunn som systematisk kvelerkreativitet i effektivitetens navn. Som dyrker det konforme og betraktermennesker som tallmessige funksjoner i en kost/nytte-analyse. Resultatet er atvi ødelegger den eneste ressursen som setter oss mennesker i stand til å skapevår egen fremtid. Vi er i en kreativ klimakrise.

”Tenk på et barn som lærer seg å gå. Det faller og reiserseg. Faller og reiser seg. Hele tiden prøver det ut forskjellige strategier forå mes- tre dette første steget. Det gir seg ikke, selv om det feiler. Det erkreativt i sin natur. Det aksepterer at å feile er det samme som å lære og haren intuitiv forståelse for at uten å gå på trynet et par ganger, kommer duingen steder. Først når det blir større, spesielt etter at det er begynt påskolen, kommer frykten for å feile. skolen er ikke et sted for å feile. Tvert imot.”

Sir Ken Robinsons poeng er at når vi for første gang glippermed øynene mot lyset idet vi kommer til verden i et kaos av smerte og lyd,våkner også vår iboende kreativitet og gjør at vi straks setter i gangeksperimenter for å få mat, varme og kontakt. Alle som har sett ny- fødte barnvet at de ikke kommer ut med en klar forståelse av hvordan en pupp skal behan-dles eller hvem foreldrene er, og mange har ledd og grått sammen med barnetsitt i dets famlende forsøk på å suge melk og få opp- merksomhet. Kreativiteter vår første impuls og det finnes ikke den kuvøse i verden som kan erstatteden.

Hvis alt du har er en hammer, er ethvert problem en spiker

Et slående eksempel han bruker er en test man blant annetbruker i næringslivet for å finne ut hvor god man er til å tenke laterelt, dvsevnen til å skape nye og uventede idéer og bruksforslag utfra det sammeutgangspunktet, for på den måten å kunne si noe om det evnen til kreativtenking. Det spesielle med forsøket han refererer til, er at det ikke bleutført på voksne, men på barnehagebarn som man så fulgte opp gjennom etstudieløp med den samme testen.

”Oppgaven er rett og slett å finne så mange måter som muligå bruke en binders på og alt over ti blir sett på som veldig bra. I det førsteforsøket var barna mellom 3 og 5 år gamle

og 98% greide å tenke på mer enn ti måter å bruke en binderspå, blant annet fordi de ikke var bundet av bindersen iboende egenskaper som atdet ti centimeter ståltråd i en bestemt form med en bestemt hensikt. Deutfordret grensene (bindersen rekker til skyene og er laget av skum...) og varlogiske i forhold til de juridiske gråsonene (dere sa ikke at bind- ersen ikkekunne være det....). Da de samme barna utførte den samme testen noen år se-nere var de mellom 8 og 10 år og hadde gått et par år på skolen og da haddeandelen som greide ti eller mer sunket til 33%. Og da de gikk i ungdomsskolenvar andelen sunket til rett over 10%. Forskerne hadde også en test- gruppe på25+ år og der var andelen 2%. Når jeg refererer til denne testen overfor folk inæringslivet, pleier jeg å si at det er en siste gruppen de ansetter.”

Robinson hevder dette er ett av mange ek- sempler på atskolesystemet bryter ned vår naturlige kreativitet til fordel for et systemhvor det handler om å innordne seg og bes- vare utfordringer utfra etriktig/galt-para- digme. Han har markert seg som en skarp kritiker av det hankaller ”den industrialiserte skolen” og hevder at fokuset på standardisertekunnskapstester (for eksempel PISA, som vi er så glade i her til lands) ogeffektivisering (les: nedskjæring) truer hele vår eksistens, fordi vi ender oppmed gårsdagens løsninger på frem- tidens utfordringer.

”Dagens skolesystem ble utviklet i en tid hvor vi sto på terskelentil industrialismen og hvor utfordringene var radikalt annerledes enn de vi står overfori dag. På den tiden handlet det om folkeopplysning i den hensikt at de skulleleve gode og samfunnsnyttige liv ved samle- båndet. Og for all del;industrialismen var helt fantastisk . Den løftet millioner ut av analfa-betisme og armod, og skapte grunnlaget for den livsstilen vi i dag tar for gitti vår del av verden. Mitt poeng er at ingenting varer evig og at det systemetsom i sin tid transformerte samfunnslivet med elektrisitet og maskiner i daghar utspilt sin rolle og er i ferd med å ødelegge sin skaper, nemlig mennesketsunike kreativitet”.

Æ drømme om ei anna tid...

For å oppklare eventuelle misforståelser først som sist, SirKen Robinson er ingen Steiner- pedagog i flagrende batikk som tror at verdenkan reddes med dans, men en til fingerspis- sene engelsk gentleman som har enakadem- isk og praktisk tilnærming til kreativitet. Hans konklusjoner er ikkebasert på tro eller øn- sketenking, men på forskning og analyser, og han ble i2003 adlet for sitt arbeid for de krea- tive fagene, blant annet på bakgrunn avden såkalte Robinson-rapporten (All Our Futures: Creativity, Culture andEducation. 1999). Det er også derfor myndigheter og utdanningsin- situsjonerlytter til ham når han sier at den kreative klimakrisen er viktigere enn densom har med miljøet å gjøre.

”Vi må huske på at kreativitet er det som lig-ger bak alt vii dag betrakter som selvfølgelig. Eller for å si det på en annen måte; ingenkreativitet, ingen olje. Det er jo ikke som om det ligger opp i dagen at vi kanbruke et svart brennbart stoff som dreper sjøfugl til å skape alt frakjøkkenredskaper til Formel1-biler. Derfor er kreativiteten nøkkelen til åmestre en fremtid preget av økt globalisering med de utfordringene detrepresenterer i form av res- sursknapphet og kulturelle forskjeller”.

Fremtiden Robinson skisserer er ikke ukjent og det manglerikke på dommedagsprofetier på vegne av miljø og kamp om naturressurser. Likeveler han optimist, men bare om vi greier å realisere det uuttømmelige potensialetsom ligger latent i oss alle. Og han har oppskriften på hvordan vi skal få dettil.

This time, it’spersonal

”Alle mennesker har et voldsomt potensiale fra fødselen av.Det er i prinsippet innen vår rekkevidde å bli akkurat det vi vil. Men der erogså den store utfordringen. For i dagens samfunn, tuftet på industrialismensidealer om standardisering og effektivisering, nedp- rioriterer vi dennedimensjonen. Vi avlærer våre barn deres medfødte nysgjerrighet til fordel forformler og konformitet. Vi må forstå at læring og utdanning er personlig og vimå skape skoler som lar elever oppdage sine tal- enter og utvikle dem påindividuelt nivå”.

Dette høres umiddelbart veldig dyrt ut. Alle kjente økonomiskemodeller og praksiser viser jo at individuell behandling er fordyrende ogevangelister med stordriftsfordeler på agendaen har vanligvis lett matchoverfor poli- tikere og bedriftsledere med harde krav om lønnsomhet og dertilhørende fokus på spar- sommelighet og kostnadskutt.

”Det er nøyaktig feil perspektiv å se på mennesker somutgifter. Vi må se på hele reg- nskapet og da blir det snarere et spørsmål omvi har råd til å la være. Jeg tror at vi lever i en sivilisasjon som er på feilspor i feil far- tøy, på full fart i feil retning. Våre barn sliter rett ogslett med å finne mål og mening med tilværelsen, og mye av det skyldes et utdanningssystemsom har fokus på et snevert om- råde av menneskelig intelligens. Resultatet servi over alt med økte sosiale forskjeller, økt rusmiddelmisbruk, brutaliseringav samfunn- og arbeidsliv, noe som koster samfunnet astronomiske summer. Spørdu en samfunnsøkonom, så vil svaret være at vi rett og slett ikke har råd til åfortsette som vi gjør, det er tallenes tørre tale. Vår fremtid avhenger altsåav at vi finner nye løsninger på de enorme utfordringene vi, utdanning Og dethaster”.

A proper revolutionary

Bak Sir Ken Robinson upåklagelige konservative ytre, skjulerdet seg nemlig en revolus- jonær som ikke vil nøye seg med snorklippendereformpolitikere.

”Vi trenger ikke en reformasjon av skolen, vi trenger entransformasjon. Vi trenger en total og gjennomgripende endring i hvordan vi serpå våre barn og hvordan vi behandler deres evner. Og vi trenger det nå. Vi måanerkjenne at de som kommer etter oss ikke bare skal

arve oss, men også skape det samfunnet vi skal bli gamle i.Vi trenger at vi forløser det iboende potensialet som alle barn lengter etter årealisere. Barn er ikke onde. De vil oss vel. Men vi må hjelpe dem”.

Den åpne kreativiteten Sir Ken Robinson er ikke opptatt avtitler eller fagområder når han snakker om kreativitet. Når han snakker omkreativitet, så er det i et overordnet perspektiv, som en felles drivkraftinnen alle fag i alle yrker, og blir direkte brysk når artikkelforfatterenbruker en kassadame som et eksempel på en kjedelig jobb.

”Det er en misforståelse at enkelte områder som reklameeller design er kreative, mens for eksempel ingeniører ikke er det. Jeg trorstere- otypier i denne sammenhengen er med på å ødelegge for kreativitetenskår, fordi vi sier at det å sitte i kassen i en dagligvarebutikk eller å værerevisor ikke kan være kreativt. Dette er en holdning som er respektløs oghover- ende. Kreativitet er ingen beskyttet tittel eller noe man kan eie, menden eneste ressursen vi kjenner til som er allmenn og evig fornybar, og burdevære noe vi etterstreber i alle men- nesker, uansett bakgrunn eller talent”.

Han mener at den beste måten å skape krea- tivitet på etbredt spekter, er å skape et sam- funn som lar hver enkelt få utvikle sineunike talenter og leve dem ut i et arbeidsliv som setter pris på individualiteti stedet for masse- produksjon.

”Vi er alle forskjellige fra fødselen. Jeg er vokst opp i enfamilie med syv søsken og har selv to barn, og det mest iøynefallende med osser ikke at vi ligner på hverandre, men hvor forskjellige vi er. Jeg er villigtil å sette gode penger at min opplevelse i så måte ikke er unik og at alle somhar barn eller er søsken, opplever at det finnes noe i oss alle som er heltunikt for hvert enkelt individ. Vi er alle grunnleggende forskjellige både nårdet gjelder hvordan vi orienterer oss i verden og hvordan vi forholder oss tilutfordringer vi møter på vår vei. Å skjønne dette er nøkkelen til å forløse detkreative potensialet i oss alle for å hanskes med de utfordringene vi ståroverfor som lokal- og verdenssamfunn”.

Påmelding her:

Robinson mener at det er avgjørende for vår felles eksistensat de såkalt kreative hever blikket fra sin egen navle og melder seg iskoledebatten, som kan vise seg å være den viktigste debatten i vår tid fordiden er så knyt- tet til hvordan vi skal leve livene våre i fremtiden.

”Vi må melde oss inn i debatten og prosessen rundtskolesystemet våre barn vokser opp i. Vi må synliggjøre hvilken verdiskapendefaktor kreativiteten utgjør og åpne begrepet slik at det blir inkluderende ogsåi forhold til andre fagfelt. I England er man kommet ganske langt i dettearbeidet, i alle fall hvis man sammenligner seg med mange andre land i Europaog resten av verden. Mye av dette skyldes at det på 90-tallet ble tatt etoverordnet grep fra myndighetenes side og vi utformet en rapport som kartla dekreative næringenes egenart og verdikskapning (den tidligere nevnte Robin-son-rapporten,red anm.). Det skjedde et stort mentalt skifte da vi fikk definert de kreativenæringene til å være en industri og påviste hvilken avgjørende rolle den villeha for Englands fremtidig verdiskapning og velstand”.

Apenes konge - Kronikk om kutt i Osloskolen

2011-11-15T21:04:00.001+01:00

If you pay peanuts, you get monkeys, er et populært sitati næringslivskretser når de skal rettferdiggjøre sine bonuser og goder. Hvorformener byråden at dette ikke gjelder for de som forvalter vår viktigste ressurs,nemlig lærere og elever i den norske skolen?

Torger Ødegård hevder at de som kritiserer at det kuttes 170
millioner i Osloskolen snakker tull. Foto: Dagsavisen

Ødegårds regnestykke

Så er det kuttetid igjen. Over hele landetgranskes offentlige budsjetter gjennom effektivitetens allvitende øye og somvanlig går det hardt utover skolen. Bare i Oslo skal det kuttes 170 millioner ineste budsjett. Haken er bare at det i samme periode kommer 1500 flere elevertil hovedstadens skoler samtidig som lærerantallet reduseres med 70 stillinger.Men kravet om å bedre kvaliteten på undervisningen består.

Ifølge skolebyrådTorger Ødegård prater de som bekymrer seg for dette regnestykket bare tull (Dagsavisen29/4). ”Gjennom god organisering og ledelse kankuttene gjøres uten at det rammer lærerne”, sier han og vil ikke gå med på atmindre penger til skole gir mindre læring, ”innenfor dette budsjettet må detvære mulig å få til god undervisning”. De operative ordene her er ”kan” og”må”. Det som tilsynelatende virker som en reell uttalelse, er i virkelighetenen vag formulering med den hensikt å kunne fraskrive seg ethvert ansvar når viom et par års tid lar oss ryste av nye rapporter om Oslo-skolensutilstrekkelighet.

Ideologisk grumsDennevagheten kan ikke stamme fra noe annet enn at Ødegård franæringslivspartiet Høyre ser bristen i sitt eget resonnement. Som statsviterinnser han nok, med skamrødmen brennende i kinnene, at den eneste måten man kangjennomføre denne type kutt uten at det går utover kvaliteten (les:produktiviteten), er å skape et system som standardiserer og sliper nedujevnheter, et system som ikke tillater anomalitet. Slike systemer kjenner vifra tankeretninger som representerer et menneskesyn vi har forlatt i andresamfunnsmessige sammenhenger, med unntak kanskje av eldreomsorgen eller NAV.

Det eret tankekors at partiet som står bak de mest inflammerte utfallene motlikhetsskolen, må kontruere et system som ikke tillater individualitet for å fåkalkylene til å gå ihop. For Torger Ødegård, hvis bidrag til denindividualiserte Oslo-skolen stort sett begrenser seg til en eliteklasse iballett på Ruseløkka og en eliteklasse i pianospilling på Majorstua (sic!), mådette være en fallitt-erklæring, både faglig og politisk. Likevel er det ikkedet at Ødegård tråkker i de forlatte –ismenes fotspor som bekymrer mest. Det ermangelen på evne til å se det forretningsmessige potensialet i vår viktigste ogudiskutabelt mest langsiktige ressurs som gjør at det går kaldt nedover ryggen påen.

Investering er bedre enn sparingOg da er vi tilbakeved begynnelsen. Alle som på en eller annen måte driver forretning med denhensikt å profittere over tid vet at du må foreta relevante investeringer for åkunne utvinne og foredle råvarene som er fundamentet for lønnsomheten på bestmulig måte. Driver du med olje må du investere i teknologi, driver du medveiutbygging må du investere i maskiner og driver du med salg må du investere imarkedsføring. Poenget er at man investerer, og i enhver investering ligger detet potensiale for både tap og vinning. Likevel viser det seg gang på gang atden som investerer over tid vinner over den som ikke gjør det. Dette er heltelementært og det er forunderlig at en Høyremann som Ødegård ikke ser dissesammenhengene.

En dårlig forretningsidéDet som nå skjer iOslo-skolen er helt nøyaktig motsatt av det som er opplest og vedtatt praksisfor lønnsomhet og vekst. Ved å kutte i investeringene når det tilkommer nyeressurser eller råvarer, sikrer man seg en vedvarende sviktende lønnsomhetfordi man ikke greier å utvinne dem på en god måte. Man går inn i en negativspiral der den økte ressurstilgangen blir til en hemsko som tapperorganisasjonen for krefter og kapasitet og på sikt gir dette økte kostnader tilHR, ad-hoc-løsninger og ressursforvaltning. I klartekst: Når du ikke gir barnog unge muligheter til å vokse og utvikle seg i henhold til sine evner oginteresser, får du det igjen på utgiftssiden i form av skoletrøtthet,arbeidsledighet, rusmisbruk og psykisk helsevern, for å nevne noen utgiftspostersom er økende i denne aldersgruppen.

Jeg kan formelig hørehånlatteren fra de pedagogiske tallknuserne; enda en velmenende fotformsko-fantast med null forståelsefor realøkonomi, inflasjon og kost/nytte-analyser, lissom. Og kanskje de harrett. Med unntak av fotformskoene, er jeg nok en velmenende fantast, endrømmer, en optimist. Ikke har jeg økonomisk utdannelse eller en akademisk gradav nevneverdig klasse. Tvert i mot, min kunnskap og kompetanse er nestenutelukkende et produkt av nesten 20 år med praktisk arbeid i reklamebransjen ogved Norges Kreative Fagskole. Av andre egenskaper kan nevnes at jeg er mann,far til to barn på henholdsvis 5 og 9 år og FAU-leder på Rustad Skole. Utoverdette er det ingen spesiell grunn til at man bør lytte til meg i denne saken.

Barn er en investeringMen kanskje man skallytte til Dagens Næringsliv, som i en artikkel fra 8/9 forteller at det norskesamfunnet vil spare 18 milliarder kroner (170 millioner kroner x 105...) på åfå skoletrøtte ungdommer tilbake i skolen. Innsparingen skjer først og fremstved at man unngår økte trygdeutgifter og tapte skatteinntekter, men sieringenting om hvilken fremtidig lønnsomhet disse ungdommene potensieltrepresenterer, men en såkalt vinn-vinn-situasjon virker sannsynlig.

Å investere penger ikompetanseheving og utstyr, skolebygg og læringsarenaer for barn og unge,virker som en nødvendig og bærekraftig strategi, både fra et samfunnsøkonomiskog menneskelig perspektiv. Det krever imidlertid at vi ønsker og evner åredefinere hvordan vi ser på våre barns potensiale som verdiskapende ressurs idet fremtidige samfunnet. At vi ser på dem som et investeringsområde i stedetfor en utgiftspost og utstyrer dem med tilstrekkelige ressurser til at de kanvokse seg store og sterke.

Spør en hvilken somhelst venture-kapitalist og hun vil bifalle et slikt resonnement.
Spør Torger Ødegård og han gir deg en neve peanøtter.

Vær nyttig - Intervju med Johnny Vulkan

2011-09-19T22:15:00.003+02:00

”Jeg tror på fundamental godhet”, sier Johnny Vulkan utenet snev av ironi. ”Uten et

oppriktig ønske om å være til nytte og glede, har du ingenting på markedet å gjøre”.

Avvikeren

”Navnet vårt, Anomaly (avvik, red.anm.), er ikke tilfeldig. Da vi startet byrået, var det viktig for oss å signalisere at vi er uavhengige i forhold til media, mandat og output. Slik jeg ser det, er vi et selskap som driver med kreativ problemløsing for kundene, og hvor reklame bare er et av flere mulige svar. Vi involverer oss i alle deler av verdikjeden og foreslår tiltak som ikke nødvendigvis er lønnsomme for oss på kort sikt, som for eksempel at de bør designe produktet bedre eller gjøre forbedringer i logistikken, før de lager kommunikasjon. I slike tilfeller kan vi rådgi og hjelpe til med å fasilitere en helhetlig prosess, og vår opplevelse er at dette gavner oss på lang sikt. Det handler om tillit og fortrolighet, selv om det til tider kan gå utover kvartalsresultatet vårt”.

Anomaly ble startet i 2004 og består ikke, som man kanskje skulle tro, av en gjeng unge systemkritiske idealister, men en gjeng middelaldrende systemkritiske idealister og partnerne er tunge bransjenavn som Carl Johnsen fra TBWA, Mike Byrne fra Wieden+Kennedy og altså Johnny Vulkan, som av de tre har det klart kuleste navnet (det er helt ekte, med aner fra Balkan). Anomaly hadde i grunnen bare ett formål i begynnelsen, og det var å ligne så lite som mulig på de selskapene de hadde forlatt. De var frustrerte over den herskende sneverheten i bransjen, som på begynnelsen av århundret var preget av angst og forvirring på grunn av internett, 9/11, og Finanskrise 1.0, samt en gryende forståelse av at man var i ferd med å miste makten over medier og kunder. Men løsningen for bransjen var ikke en dyptgripende revisjon og endring av forretningsmodeller og –planer, men i stedet stadig mer konspirasjonspregede forsøk på å piske den døde hesten til nok en runde på de røde løperne i verdens reklamefestivaler.

Kotler. Ja, Kotler.
Johnny Vulkan har hatt en utradisjonell karriere, som blant annet har bragt ham rundt verden to ganger på leting etter nye måter å jobbe med markedsføring på, og har tatt ham fra å være account manager til å bli en av verdens mest nyskapende kreative ledere.

”Reklamebransjen hadde, og har til dels fortsatt, et problem med at de er for opptatt av hva de kan få ut av et kundeforhold, i stedet for å fokusere på hva de kan gi. Dette ser vi jo på alle reklamefestivalene med sine priser, hvor kreativitet blir misforstått som noe som er fengende eller morsomt. Men reklamebransjens funksjon og verdi, er jo å være en slags kreativ forlengelse av kundens forretning. Jeg tror for så vidt at kreativ kommunikasjon kan være en effektiv måte for kunder å oppleve vekst på, men en reklamepris bør være en hyggelig overrasking som følge av at man har løst kundens utfordringer i stedet for et mål i seg selv”.

Det første byrået Vulkan jobbet i, Somebody & Somebody som han skjelmsk anonymiserer dem, ble en stor skuffelse fordi han opplevde dem som mer interessert i å vinne kreative priser enn å gjøre en god jobb for kundene. Dette bragte ham ut på en reise der han samlet og studerte forskjellige typer markedsføring og reklame, før han til slutt endte i Anomaly hvor han i dag er en slags produkt-innovasjons-global-trendspotter-kreativ-kommunikasjons-leder. Med andre ord: Drømmejobben.

”Da jeg reiste rundt og snakket med folk i industrien, oppdaget jeg hvor snevert byråene jobbet med markedsføring. Jeg pleier å si at de kun jobber med Kotler’s siste P (promotion) og gir mer eller mindre beng i de tre andre (product, place og price). Derfor tenkte jeg at det må finnes en plass for et byrå som tenker på hele verdikjeden og som er satt sammen på en slik måte at det kan ivareta den. Derfor Anomaly”.

Bransjens snevre fokus rundt den siste av Kotlers P’er, gjør at også sentrale begreper som integrert markedsføring ofte misforstås og følgelig misbrukes til å handle om reklameuttrykk og kanalkonsistens. I følge Vulkan er dette litt som å kikke gjennom et nøkkelhull hvor bare deler av produktet er synlig.

Et spørsmål om spørsmål
”Det kan jo tenkes at et produkts største utfordring ikke ligger i mangelen på mediabudsjett, men i distribusjon og Point-of-purchase, ikke sant? For en forbruker er det vel så relevant kommunikasjon at en ting ikke funker eller er utilgjengelig som det som fremkommer i reklamekampanjer. Men alt snakker. Alt kommuniserer. Derfor går vi aldri inn i et kundeforhold som noen som skal selge en reklamekampanje. Vi går inn som forretningspartnere, som kreative konsulenter som stiller spørsmål ved alle de fire P’ene”.

Anomalys arbeidsmetode studeres med interesse av reklamebransjen og TBWA-sjefen Tom Carroll uttalte i forbindelse med oppstarten at ”alle snakker om endring, men ingen er i nærheten av å gjøre det som Anomaly gjør. Hvis det viser seg at de har rett, vil hele resten av bransjen gå i den retningen.” Tre år etterpå denne uttalelsen er Anomaly en udiskutabel suksess og kom i 2008 inn på den prestisjefylte listen til Fast Company over verdens 25 mest innovative bedrifter. I løpet av sine tre første år har Anomaly vært på samtlige større TV-kanaler i USA, vunnet Cannes Lions og Effies, og fått kontorer i New York og London, og det bør ikke forundre noen om det ikke dukker opp flere anomaliteter rundt om verdens hotspots.

”Du må våge å stille de viktige spørsmålene. De spørsmålene som kan være ubehagelige og ikke alltid smarte hvis du er ute etter å selge en eller annen pakkeløsning. Jeg mener, du spør liksom ikke klienten om reklame er det riktige hvis virksomheten din er å selge klienten reklame. Derfor var det viktig for Anomaly å ikke binde seg til en forretningsmodell, men finne opp sin egen”.

One Bottom Line
Så langt har denne forretningsmodellen gjort dem til partnere i flere selskaper de jobber med, de har lansert egne produkter og skapt kampanjer i gråsonen mellom PR og reklame som har fått verdensomspennende oppmerksomhet. De har et sterkt fokus på unike samarbeidsmodeller, hvor resultatbasert betaling bare ett av verktøyene de bruker for å skape tillit.
”Alle kunder er unike. De har alle sine helt, distinkt forskjellige behov, og prosessen rundt dem bør gjenspeile dette. Alle vet dette og alle hevder at de har det. Jeg tror det som skiller oss fra andre i så måte, er at vi er villige til å risikere noe sammen med kunden. Noen ganger har vi fått betalt utfra ren økning i salg, mens vi andre ganger har laget egne spinoff-produkter i forbindelse med en kampanje som vi har solgt. Det eneste vi aldri gjør, er å ta oss betalt per time.”
Mange har prøvd det Johnny Vulkan snakker om, som regel etter påtrykk fra kunden, men få har fått det til. Han tror at noe av hemmeligheten er at de har en ekstremt enkel regnskapsføring.

”Du må ha kun én bunnlinje, ellers får du aldri folk til å jobbe sammen på ekte. Tradisjonell byråstruktur er jo forskjellige avdelinger med spisskompetanse som samarbeider, men som alle har forskjellige bunnlinje å forholde seg til. Dette er også et problem hvis du skal jobbe med et nettverk av byråer. Alle har jo lyst til å være lead agency, ikke sant? Den eneste måten er å ha et felles mål. En felles bunnlinje. Da blir det heller ikke så viktig hvor pengene kommer inn, så lenge de bidrar til et godt hele”.

Business karma
Slik tale er uvant fra reklamekanter og minner mistenkelig om ”gjør din plikt og krev din rett”. Det er nesten så en innavlet sosialdemokrat får frysninger på ryggen.
”Det er ikke noe mystisk i dette, bare sunn fornuft. Hvis man tenker seg om, gir det egentlig ingen mening å skulle dele opp byråer i små enheter som alle driver og fikler med sitt. Slike strukturer hindrer bare kommunikasjon og samarbeid, og fører ofte til mistenksomhet og proteksjonisme. Ingen av disse tingene er noe kundene etterspør. Det kundene vil ha, er byråer som løser problemene deres. Punktum”.

Selv om Johnny Vulkan bor og jobber i New York, er han omtrent så langt fra en Mad Man som det går an å komme i stil og innhold, og er i seg selv et eksempel på de skiftende tidene. Tvert i mot er han en likandes (og litt lavmælt, skulle det vise seg på diktafonen) britte som tror på karma i forretningsrelasjoner (what goes around, comes around) og nytten av å være nyttig, og ligner slik sett mer på Ghandi enn Roger Sterling. Selv forretningsmodellen til stedet der han jobber minner om et manifest fra et selv-proletarisert kooperativ fra søtti-tallet.

”Vi har et slags slagord på Anomaly som fungerer som et filter for det vi gjør: Be useful. Er produktet, tjenesten eller budskapet nyttig for mennesker? Egentlig et banalt spørsmål, men revolusjonerende i sin konsekvens. For hvis svaret er nei, må man se på muligheter for at det skal bli det. Dette medfører ofte kostnader kunden ikke hadde sett for seg eller kalkulert med, og vi er derfor villige til å dele denne kostnaden, enten i form av aksjer, resultatbasert belønning eller andre måter. Alle våre kundeforhold er unike og forskjellige i avtaleverket, det eneste som står fast er vårt engasjement og fokus på nytteverdi. Vi gjør ikke dette fordi vi er dumme eller snille, men fordi det er en modell som er lønnsom på mange nivåer, økonomisk og menneskelig”.

Siste ord
Møtet vårt går mot slutten og Vulkan skal på lydsjekk. Jeg ser på notatene mine og skjønner at jeg kommer ikke til å få plass til halvparten i intervjuet. Jeg skulle ha skrevet mer om bakgrunnen hans og om de spektakulære jobbene i Anomaly. Kanskje burde jegha spurt ham om folkene han treffer i egenskap av å være reklame jet-setter, om han liker Wilco og favorittfilmene hans. Eller kanskje ikke. Uansett ender jeg opp med dette:
Hvis du skulle gitt noe råd til andre byråer eller unge mennesker som drømmer om å gå inn i bransjen, hva ville det være?

”Jeg understreker at jeg kun er én stemme og bør lyttes til deretter. Likevel tror jeg det er noen ting ved oss som er unike og som kan være verdifullt for andre. For det første, tror jeg mye av suksessen til Anomaly skyldes at vi er en forskjellig gjeng med forskjellige ferdigheter, vi liker på en måte å ha begge hjernehalvdelene representert til enhver tid. Jeg tror dette er nødvendig for å møte kundenes stadig mer komplekse utfordringer, men det er også en måte for oss å ”løfte blikket” internt. Resultatet er en kultur med mye diskusjoner og åpenhet, men med en fundamental gjensidig respekt i bunnen. Skulle jeg ha noen råd til andre byråer eller til noen som ønsker å starte for seg selv, så må det bli å spenne lerretet så bredt som mulig og gå inn i bransjen med åpenhet og ærlighet. Egentlig er det ikke noe hokus-pokus, det er mange som vil fortelle deg det samme, men det krever gjensidig forpliktelse og konsentrasjon for å få det til i virkeligheten. Og det er dette som er den vanskelige delen.”

La oss tenke innenfor boksen

2010-02-11T23:14:00.005+01:00

Det er en misforståelse å tro at kreativitet er det samme som fri tenking. Tvert imot trenger kreativitet en klar og definert ramme for å ha et mål å rette seg mot. Kreativitet uten rammer er som slag i luften.

Intervju med Nicholas Ind.

Slektsprat - Mamma, pappa og onkel om reklame

2010-02-11T23:12:00.006+01:00

Etter noen runder med norske bransjefolks synspunkter om sinegen fremtid, er det på tide å få noen innspill fra noen som står oss nær. Vitok en prat med mamma, pappa og onkel. Farfar hadde ingen kommentar.

Onkel

"Jeg vet ikke, men kan hende det har å gjøre med hvordan resten av næringslivetderes er satt sammen", sier Per Pedersen, kreativ direktør i Uncle Århus,Agency of the year 2008 i Danmarkog storgrossister av Cannes-løver og andre kreative priser gjennom nesten tiår. Spørsmålet han svarer på er det noe ledende 'hvorfor sliter norskreklamebransje med å gjøre seg relevant for internasjonale merkevarer, mens detvirker så naturlig for våre naboer Danmark, Sverige og England'?

"Jeg mener, i Sverige har de jo en industri som harnoen av verdens sterkeste merkevarer; IKEA, Volvo, Absolut og Sony Ericsson,mens man i Norge har en mer industrirettet økonomi hvor merkevarebygging ikkestår så sentralt. Jeg tror svenskenes merkevarefokus og -forståelse som ersentralt i hele deres økonomi, fordi de stort sett lever av idéer til eksport, ogsågjelder reklamebransjen. I Norge har man ikke det samme behovet for eksport avmerkevarer og fokuset er mer på skape sterke nasjonale merkevarer i stedet. Detgjør jo at reklamen deres blir veldig eksotisk. Veldig norsk", lerPedersen og legger til at han ikke tror det er noe i veien med det kreativenivået, det er den strategiske mentalitetet som må ta mesteparten av skylden.

Han tror imidlertid ikke at danskene er så mye mer internasjonaltfokusert som nordmennene og mener at vår økonomiske historie ligner påhverandre. Likevel har merkevarer som Lego og Carlsberg og plasseringen iforhold til resten av Europa, gjort at det er flere danske byråer som er med åkjemper på den internasjonale arenaen enn i Norge. Per Pedersen nevnerRobert&Boisen/Likeminded og Kunde & Co, i tillegg til Uncle Århus somde mest sentrale danske byråene med internasjonalt fokus i dag.

"Jeg tror kanskje det har noe med å være utadvendt ågjøre. Vi dansker er jo svært sosiale mennesker og er utadvendte av natur,flere mennesker på mindre plass, mens dere nordmenn kanskje ermer...innoverskuende. Dere har jo all denne plassen og oljen og det må gjørenoe med hvordan dere tenker. For oss her i Uncle som ligger i Århus medfastlandsforbindelse til kontinentet, har det egentlig aldri vært et tema om viskulle være internasjonale eller ei. Vi kan like gjerne gjøre forretninger iHamburg, Berlin eller Amsterdam som i København".

Uncle Århus er først og fremst profilert gjennom film ogannonser, men Per Pedersen er alt annet enn pessimistisk med tanke på dendigitale apocalypsen som spås film-miljøene.

"Jeg frykter på ingen måte det digitale. Tvert i mot,så tenker jeg som så at etterspørselen etter god, idésterk film bare blirstørre i fremtiden. Enhver idiot kan jo lage en film i disse dager, det manglerdet ikke beviser på, men å lage filmer som folk husker og vil se om igjen, ogaller helst dele med andre, vil fortsatt være en etterspurt vare", menerPedersen som sier han er litt lei av reklamebransjen hang til dystopi hver gangdet dukker opp et nytt medie. "Det vi snakker om er formatet film skalvises i. Det er ikke verre enn som så. Det som er nytt, er at filmene må kunnefunke i en "tre-skjerm-virkelighet", eller three screen entertainment som er bransjens offisielle buzz term,og det setter nye krav til hvordan vi tenker på film. Vi må tenke mer helhetligog integrert helt fra idéstadiet."

Pappa

På andre siden av Kattegat, nærmere bestemt i Gøteborg treffervi en tillitsvekkende kar som heter Jonas Hedeback i Daddy, som sidenoppstarten i 2000 har fått global anerkjennelse for sin innovative holdning tilinteraktiv design og utvikling. Hedeback er en av grunnleggerne av Daddy oger i dag CEO i Crispin Porter+Bugosky Europe, som er Daddys nye navn etter at deble kjøpt opp i juni i 2009.

"Det er helt klart et paradigmeskifte vi er vitne til,i en størrelse som vi knapt har sett maken til siden renessansen", sierHedeback når vi ber ham kommentere dagens reklamemarked, "og den storeendringen er ikke internett i seg selv, men hvordan nettet påvirker samfunnetutenfor datamaskinene. Livene våre har endret seg radikalt i alt fra hvordan vikjøper flybilletter, forholder oss til vår privatøkonomi til hvor mye du harlest deg opp før du går til fastlegen for å få sjekket et atopisk eksem. Selvom du skulle finne på å kjøpe flybilletten over disk, er prisen påvirket avhvordan de nettbaserte reisebyråene har forandret markedet. Skjønner du ikkedenne endringen, får du det tøft fremover".

I følge Hedeback blir ikke alt bare mer og mernettbasert, men vi er også i ferd med å forandre hvordan vi ser på markedene.For eksempel er det ikke lenger viktig for de internasjonale nettverkene å værerepresentert i hovedstedene, men om å finne riktig partner.

"CP+B handler om Europa, ikke Norden ellerSverige. Hadde Daddy ligget i Sveits, hadde Europa-kontoret ligget der i stedetfor Gøteborg", sier Hedeback "faktisk handler det ikke så mye om landeller regioner lenger, men om tidssoner. Så lenge man befinner seg innenforsamme tidssone og kan reise til kunden i løpet av få timer, er det uviktig omman ligger i Gøteborg, Oslo eller Bern," og forteller hvordan de erorganisert i Daddy.

"i CP+B har vi samlet folk fra hele Europa somtil sammen gir rik og variert lokalkunnskap som kundene våre nyter godt av.Jobber vi for eksempel med en kunde som ønsker å gå inn i det spanske markedet,er det en betryggelse for dem å vite at vi har ansatte som kjenner regionen ogkulturen og som snakker språket, men som sitter lokalt hos oss".

Denne avslappede internasjonaliteten er typisk forsvensk reklamebransje og Hedeback gir Per Pedersen i Uncle rett i at svensknæringsliv som sådann er svært internasjonalt fokusert og at dette drarreklamebransjen med seg.

"Jeg tror at Sverige kommer til å ha et visstforsprang om de internasjonale kontoene også i den nærmeste fremtiden",sier Hedeback, "blant annet fordi vi har selskaper som Scania, IKEA ogEricsson som er store, globale og reklameintensive merkevarer. Sidenreklamebransjen jo er en avspeiling av det øvrige næringslivet, har vi fåttmuligheten til å følge kundene ut i verden og bygge opp kompetanse som gjør detlettere for oss å tiltrekke oss andre kunder med internasjonale behov ogambisjoner."

En annen ting som kan forklare svenskenes forsprang, erat det i Sverige satses offensivt og tydelig på å fremme eksport av svenskreklame og kreativitet fra både næringsliv og det offentlige. I Norge har det offentlige ognæringslivet ikke vært interessert i å gjøre det samme, til tross for at denkreative industrien sysselsetter flere mennesker enn hotell- ogrestaurantbransjen (ref KF 03/09). I stedet drar Telenor og Posten til henholdsvisLondon og Stockholm når de skal finne seg selv.

"Det jobbes på flere arenaer for å gjøre svenskreklamebransje enda mer eksportrettet", sier Hedeback, "våre digitalemiljøer er allerede på full fart ut i verden, likeså regissører ogproduksjonsselskaper. Nå samarbeider bransjeforeningen SverigesKommunikationsbyråer med Svenska Exportrådet om å ytterligere plassere svenskreklamebransje og kreativitet på verdenskartet".

Hedeback tror det at man i Sverige satser på bransjen,fordi evnen til å bygge og kommunisere merkevarer er helt avgjørende for enøkonomi som den svenske, kanskje er det som i størst grad fører til forskjellermellom norsk og svensk reklamebransje.

Mamma

Etter å ha snakket med den gærne onkelen i Århus og denselvsikre pappaen i Gøteborg, er det på tide å ringe mamma, som i dettetilfellet er mann, sjef for Talent and Partnerships, og heter Alex West.

"Not really", svarer Alex West da jeg spør ham omhan har en teori om hvorfor Norge ikke er mer synlig på den internasjonale reklamearenaen."Det er egentlig helt uforståelig. På nitti-tallet hersket dere jo på deninternasjonale arenaen og lagde dere jo vidunderlig reklame som nesten ble enegen kategori, så det har åpenbart ikke noe med verken størrelse eller talent ågjøre. Alle så til Norge dengangen. Alle ville ha den eksotiske norske humoren".

Etter at vitsene var brukt opp, ble det imidlertid stille,og selv om det ramler inn en Grand Prix og en løve i ny og ne, begynnergullalderen å fortone seg som et minne ingen egentlig husker lenger. Som OL påLillehammer. Men Alex West er optimist og har som god mor alltid et trøstensord. Blant annet kjøper han ikke helt argumentene til de mannlige delene avfamilien - Look at South Korea; greatbrands, crap advertising.

"Jeg tror det er syklisk mer enn noe annet. Du kan sedet overalt. Se bare på Argentina. For ti år siden var Buenos Aires denhotteste byen i Sør-Amerika. Så mistet de mojoen og alt handlet om Brasil en tiårs tid, før argentinerne nå er på banen igjen og gjenerobret tittelen som ItCity i Sør-Amerika. Det samme i Amsterdam. Fortsatt en morsom by og mange godebyråer, men den tiden da 'alle' skulle til Leidesplein er forbi. Men det kommernok tilbake. Kanskje kommer Oslo også fryktelig tilbake"?

Det høres ut som et ekko fra Schumpeters teorier om kreativdestruksjon i krisetider. Nå har ikke krisen blitt til noe annet enn flereflatskjermer for Norges del, men det var litt spennende en stund. Schumpetermente jo at kriser fører til økt kreativitet og innovasjon fordi man må utviklenye løsninger for å løse problemene krisen utsetter en for. Eller at nakenkvinne lærer seg å spinne, som man også kan si det om man ikke har studert vedHarvard.

For Mother er det midlertid langt fra krisetider. De erverdens største uavhengige byrå med avdelinger i London, New York og(selvfølgelig) Buenos Aires, og er generelt ansett som kreative alkymister.West tror at noe av denne suksessen skyldes at de aldri har latt andre fortelledem hvordan de skal gjøre jobben sin.

"Vi har ingen account managers. Vi tenker som så, atskal du ha med kreativt arbeide å gjøre, bør du arbeide med kreative",forteller West, "dette er jo en måte å jobbe på som krever ganske mye is imagen, og det er slett ikke alle kunder det passer for. Og det er helt greit.Men de som kjemien og strategien og alt annet stemmer med, de setter veldigpris på direktheten og åpenheten som i samarbeidsforholdet. De har skjønt atfolk som får lov til å jobbe med noe de brenner for, jobber mye hardere enn desom må gjøre som de blir fortalt".

Når det gjelder den kreative industrien i England, fortellerWest at de er i samme situasjon som den norske, fordi det ikke blir satsettilstrekkelig på kreativitet fra næringslivet og det offentlige. Selv omengelskmennene i det minste har et regjeringsoppnevnt Creative Council, erdisse mer for show and tell enn for noen reell nytte, i følge West.

"Jeg kom nylig fra Malmø og ble imponert over godtklima det var for kreativ industri der borte. Der har nemlig det offentligeskutt inn penger og tilrettelagt infrastruktur for kreative næringer, og virkersom en katalysator for verdiskapning i bransjen. Det gjør at talentene holderseg i regionen i stedet for å søke seg til andre steder eller bransjer, ogskaper et godt vekstgrunnlag for langsiktig kreativitet".

I England har reklamebransjen en utfordring ved at dekreative talentene søker seg til andre bransjer som film, spill og TV. West,som jobber med å finne og utvikle talenter for Mother, mener at et byråsfremtidige suksess ikke handler om teknologi, men om å få tak i de rettefolkene.

"Alle sier at det digitale forandrer alt, men detstemmer ikke. Vi er fortsatt de samme. Reklamebyråene har alltid hatt somgrunnleggende forretningsidé å slåss om oppmerksomhet. At de digitale medieneer kommet, gjør bare at lerretet vårt er blitt mye videre, det har på en måteflere dimensjoner. Og det er jo bare fint."

Så hva er det så de ser etter, de tre familiemedlemmene, nårde skal ansette mennesker som skal bringe dem trygt inn i den vidunderligefremtiden vi alle har lært oss å elske og frykte?

De ser etter de gærne idémakerne. De som utfordrer alt. Forén ting er de helt sikre på og rørende enige: Den beste idéen vinner. Alltid.Uansett.

Kreativ Digitalitet

2009-11-17T21:43:00.009+01:00

Nina Furu, Trond Blindheim, Haakon Dahl, Kjell Reenskaug og Tom Kvisle om nettets påvirkning på reklame, kreativitet og hvorfor flash ikke funker.

The Reckoning - Den kreative revolusjonen III

2009-10-22T00:00:00.007+02:00

Et intervju med TBWAs Erik Heisholt, Mediafronts Mathias Friis og Anders Gottlieb-Nygaard i Pocket&Comms om Open Source Creativity og hvorfor finanskrisen er det beste som kunne skjedd for reklamebransjen.

(English version - translated by Google, so please forgive sloppy language)

Den Kreative Revolusjonen II

2009-08-26T00:10:00.004+02:00

De kreative industriene vokser mer enn andre industrier i Norge, og har gjort det ganske lenge. Faktisk er den kreative industrien, med sine over hundre tusen medarbeidere, større i både omsetning og sysselsetting enn hotell- og restaurantnæringen. Kanskje på tide å ta den posisjonen vi burde ha?

(English version- translated by Google, so please forgive sloppy language)

Kreativ Distraksjon

2009-08-19T15:31:00.006+02:00

Logg deg av mailen, slå av mobiltelefonen, meld deg ut av Facebook og Twitter. La skjermen gå i svart og trekk pusten. Velg deg ut et objekt i nærheten og studér det intenst så lenge du kan mens du tenker på det. Hvor lang tid tok det før øynene gled mot skjermen igjen? Om digital ADHD og hvorfor multitasking ikke fungerer.

Denne artikkelen sto på trykk i Kreativt Forum i juni. Gi meg gjerne en tilbakemelding.

Web 3.0 - et ærlig forsøk

2009-07-06T15:38:00.007+02:00

Den gode nyheten er at Web 3.0 sannsynligvis allerede erher. Den dårlige nyheten er at brukerne ennå ikke har tatt det i bruk.

Tikk-takk

Vi har alle en tendens til å tenke på oss selv i bilderskapt av den definerende teknologien i vår tidsalder. Da klokken i sin tid bleintrodusert, satte den samtidig i gang en hel revolusjon i menneskehetensforestillingsevne. Der man tidligere hadde forstått seg selv og latt seg styreav naturens rytme når det gjaldt søvn og arbeid, begynte man nå å rette segetter klokken, eller det vil si, klokkens definisjon av tiden. Man kan si atklokken på en måte røvet tiden bort fra naturen. Plutselig var det klokkenssinnrike mekanikk som ble det bærende bildet når menneskene skulle forklare altfra hjerneaktivitet til industrialisering for hverandre. Der naturen kunneoppleves og beskrives som store bølger av tid, natt og dag, sommer og vinter,hakket klokken tiden opp i stadig mindre biter, for at ikke et øyeblikk skullegå upåaktet hen, men fylles med mening eller produktivitet. Dette fokuset pådet minst mulige tidsrommet ble etterhvert rådende for nesten all annensamfunnsutvikling, og siden den gang har vi kjempet jevnt og trutt på klokkensside i kampen mot naturen.

Jeg kan fortsatt huske dette bildet, hvor en ting som gikksom en klokke var alle tings mening og mål. Men jeg tilhører egentlig en annentidsalder, og det er mikroprosessorens teknologiske fest av innfriddeforventninger. Jeg har dermed vokst opp med en annen tidsforståelse enn foreksempel mine foreldre og mange av mine tidligere arbeidsgivere, noe som merenn én gang har ført meg ut i trøbbel. Og la det være sagt med én gang; detteer ikke et forsvar for at jeg ikke ser på klokkeslett som absolutter. Poengetmitt er at en mikroprosessor skaper andre bilder enn klokker.

Reality bytes

Der klokken stjal tiden fra naturen, stjelermikroprosessoren tiden fra klokken. Som et Frankensteins monster dreper den sinskaper og gjør klokken til en viljeløs tilskuer til at tiden flyter fritt blantmenneskene den var ment å skulle kontrollere. Fra mikroprosessorens forsiktigefødsel for førti år siden til dagens samfunn som er gjennomsyret avmikroprosessorert informasjon, er det ikke bare nesten 1,3 milliarder sekunder,men også et intellektuelt kvantesprang. Jeg er vokst opp med at alt er blittlitt bedre takket være datamaskiner, ikke klokker, og internett er selve kronenpå verket. Med nettet kan jeg være hvor jeg vil, når jeg vil, og min rekkeviddeer nå ufattelig sammenlignet med den mine foreldre hadde med sine kvartsur.Derfor er ikke min ideelle verden et sted hvor ting skjer i bestemt rekkefølgeeller til fastsatte tider, men en verden hvor ting har en avslappet rytme ogdet er rom for fleksibilitet.

Så kan man jo spørre seg hvor jeg vil med disse to vagtsøkte eksemplene. Det finnes jo selvfølgelig variabler i dette bildet, altformange til engang å ramse opp her, men bildene tjener et større bilde, nemligdet bildet som kan fortelle oss noe om fremtiden, og i denne sammenheng detforjettede Web 3.0.

For det er ting som forener disse bildene, og en av de mestiørefallende harmoniene er at de som var mellom 10 og 20 år de disseteknologiene var på høyden, er det mest aktive innen nettets foreløpig tostørste epoker, henholdsvis 1.0 og 2.0. Det er en korrelasjon her som erspennende, om ikke annet så fra et kreativt ståsted. La meg utdype:

DotCom

Min fars oppvekst i skyggen av atomkappløp ogromfartsteknologi har for alltid preget hans grunnsyn på verden. I hans verdener alt målbart og forklarlig, helt ned til minste detalj, og jeg husker at jegi barndommen delte hans fascinasjon for tusendels sekunder. Man skal væreforsiktig med å gjøre noen til representant for sin egen generasjon, men minfars livsløp kan tjene som et eksempel på en gjengs suksesshistorie i singenerasjon, med jevnt stigende velstand og velferd i årenes løp. Poenget mitter at det var han og hans likemenn som bygde opp den første versjonen avinternett, fordi det var hans generasjon som satt på pengene og politikken daWeb 1.0 ble bygget ut. Det var han og hans likemenns vurderinger, og dermedderes forestillingsverden, som kanaliserte pengene til det som etterhvert bletil menigmanns internett. Det er derfor Web 1.0 først og fremst handlet omhastighet, statistikk og kontroll.

Jeg, derimot, og adskillige andre og smartere folk enn meg,vokste opp med troen på datamaskiner. Der mine foreldres generasjon var besattav å måle alt mulig, handlet det for oss om å ha tilgang til ting. Det var somå vokse opp i en drøm hvor alt er like utenfor rekkevidde, at akkurat idet duhar fått den ene tingen, er den utdatert og noe nytt og enda raskere er kommeti stedet. Sentralt i dette bildet er det som blir kalt Moores lov; nemlig atmikroprosessorer dobler sin hastighet hver attende måned. I denne loven liggermye av forklaringen på mikroprossessor-generasjonens tankesett. Formikroprosessoren bragte ikke bare fantastiske muligheter med seg, den bragteogså med seg en forventningseksplosjon. Eller for å si det på en annen måte;selv om datamaskiner åpenbart ikke er velegnet til å trøste barn eller giomsorg til eldre, er det ikke fordi vi ikke har prøvd. Så sterk var vår tro pådatamaskiner, at vi alle holdt på å få panikk ved tusenårsskiftet. En jegkjenner har fortsatt hermetikk fra den gang.

P-to-P

I dag har vi for lengst vendt oss til at det befinner seg endatamaskin bak så å si alt som foregår i livene våre, og at maskinen er vårvenn, eller i det minste en noenlunde velvillig tjener. Alt frakjærlighetslivet til kompliserte handeler med derivater kan vi nå håndterehjemmefra med noen få signaler om ett-tal og nuller, og de færreste i mingenerasjon lengter tilbake til pre-google eller savner bankfilialer. Denneutviklingen er ikke noe som er blitt tvunget på oss, men er en del av en villetutvikling hvor samfunn, næringsliv og politikere har samarbeidet om å etablereinfrastrukturer for nettet på rekordtid, og som for tiden domineres avrepresentanter for min generasjon som undersøker mikroprosessorens velsignelserog forbannelser.

I den sammenheng er Web 2.0 et direkte resultat av at det ermin generasjon som sitter på den teknologiske og økonomiske pengesekken fortiden. Ikke slik å forstå at de som var med i forrige runde ikke er med ennå,men de blir dominert av meg, og mine 40 pluss minuser, som endelige fårfullbyrdet vår ungdoms fantasi, nemlig å få tilgang til alt vi vil, når vi vil.Vi har overtatt forfedrenes finspunne nett, røsket det opp av jorden og sluppetdet ut i det fri. Endelig kan vi snakke sammen. Alle sammen. Om alt mulig. Ognettet eksploderer (nok en gang) i en samtale som driver presidenter frem ilyset og Google frem til verdensdominans. Vårt verdensbilde ligner enmikroprosessor. Den inneholder alt og ingenting i gjensidighet.

Men hva med 3.0? Hvis dette er 2.0, eller 2.5 som enkeltesmartinger er begynt å operere med, hva er i så fall 3.0? Og her kommer dengode nyheten nok en gang: Det er her allerede. Det har alltid vært her ogkommer alltid til å være her. Problemet er at ingen har trykket på-knappen ogat de som skal bruke det ikke har begynt å ta det i bruk ennå.

Hvis vi går tilbake om til similene om klokken ogmikroprosessorene, så er similen på den generasjonen som skal få definere 3.0at de er verdens første nettverksgenerasjon. De vokser opp medinternett-teknologi innvevd i så å si alt de gjør, fra påmeldingen til detlokale fotball-laget til å se svart-hvitt episoder av Pompel & Pilt sammenmed pappa på YouTube. For dem er fast-telefoner og modem like eksotisk og fremmedartetsom telex og morse var for meg. Derfor tenker de heller ikke på seg selv somchips, men som noder. I alle fall er det helt sikkert at mine barn vil ha deverktøyene som vi nå refererer til (ofte med en viss bekymring) som sosialemedier under huden, like naturlig som jeg engang syntes urverket og tastafonenvar. De vil med andre ord ligne nettverks-teknologien på samme måte somgenerasjonene før dem har lignet ”sin” teknologi. Siden de ikke har erfaringmed noen annen realitet enn den hvor nettverks-teknologien er en del av luftende puster, vil de være Web 3.0 uten engang å vite det.

Web 3.0 er derfor ikke helt enkelt å få øye på ennå, fordiman har en tendens til å se over hodene til de det gjelder. For Web 3.0 kanikke være annet enn den kommunikasjonsforventningen dagens ungdommer bærer på.De samtaler allerede ubesværet over tid, rom og kultur, med mobiltelefoner ogdatamaskiner, mens enhver teknologisk nyvinning blir mottatt med et nikksnarere enn ovasjoner. De er, stikk i strid med det man skal tro om man lesertabloidene, kritiske og kresne kommunikatører som er gode til å sette grenserfor seg selv. Og de er den første generasjonen som for alvor kommer til å gjøreet fremstøt mot klokkens domene siden klokken tok tiden fra naturen.

Man kan beskrive fremtidens kommunikasjon som en sømløsintegrasjon mellom bærbare sosiale mediaplattformer og individet. Somfluktuerende nettverks-konstellasjoner av varierende størrelse, der brukereneer gjensidig avhengig av hverandre, både som individer og som gruppe. Eller mankan nøye seg med å si at Web 3.0 er folk som snakker til hverandre slik de vil,når de vil, og at de gjør det uten å reflektere særlig over det. De kommer tilå være mindre opptatt av religion og kulturelle forskjeller enn noen generasjonfør dem og vil også være mer opptatt av samarbeid enn konkurranse, fordi inettverket er det nettopp samarbeid som er suksessfaktoren, og ikkeklokke-generasjonen fokus på kampen mot tiden. Til forskjell fra fasene til deklokketro fra Web 1.0 og systematikerne for Web 2.0, vil nettet endelig begynnefor alvor å ligne på den som har nytte av det: Mennesket.

Øøøh, og så da?

Dette er både gode og dårlige nyheter for markedsførere ogreklamefolk. De gode er at det fortsatt vil være mennesker det handler om. Heltvanlige mennesker som trenger det mennesker alltid har gjort og som derfor erbåde villige og interesserte i å høre om produkter og tjenester som gjør livetbedre. De vil fortsatt bevege seg ute i verden og leke, elske og arbeidesammen, og de vil ikke gjøre dette så veldig annerledes enn det vi gjør i dag.De vil fortsatt gå på fotballkamp og kino, oppsøke butikker for å handle, spisepå restaurant som foreldrene sine og foreldrenes deres igjen. Det er ingentingsom tyder på at mennesker vil forvandle seg til eteriske, nettbaserte individeri hvert sitt elfenbenstårn. Tvert i mot er det slik at hvis vi skal driste osstil med en konklusjon om utviklingen av internett, så må det bli at mennesketer et sosialt vesen som definerer seg selv og livet sitt utfra i samspill medandre mennesker. På den bakgrunn kan man hevde at der klokkens tidsalderfjernet menneskene fra hverandre og underla dem et mekanisk verdensbilde som isin ytterste konsekvens avstedkom horrible ideologier som definerte mennesketsom utskiftbare tannhjul i et stort maskineri, vil Web 3.0 innebære enfrigjøring fra klokkens tikk-takk-ideologi og gjenreise individets plass isamfunnet. Dette høres jo fint og svulstig ut, men det er altså håp om at Web3.0 vil bety slutten på misforståelser som stoppeklokke-omsorg ogkvartalsbaserte forretningsmodeller.

Den dårlige nyheten er at jo sterkere individet blir, jovanskeligere blir det å påvirke det med kollektive løsninger. Mye tyder på, ogutviklingen har også vist, at mennesket ønsker fellesskap, men det er ikke detsamme som at de er like påvirkelige for gruppepress som tidligere. Gruppepresser jo egentlig fra klokkens tidsalder, hvor innordning og marsjering i takt,var idealet. Dette setter press og gir nye krav til markedsførere i alle lag.Om målgruppene kan være vanskelige å definere i dag, blir det ikke mindrespissfindig i fremtiden, og der man tidligere kunne utmatte forbrukerne medpågående reklame à la Elkjøp, vil fremtidens forbrukere simpelthen nekte det deikke liker tilgang i livet sitt. Man må med andre ord finne andre veier inn tilforbrukerne. Hvis jeg nok en gang skal driste meg til med en spådom, så vilkvaliteten på kommunikasjonen være mer avgjørende en kvantiteten.

Og det er jo ikke noe nytt.

Jeg er musikkinteressert, ikke syk!

2009-07-06T15:34:00.005+02:00

En forholdsvis stor omvei rundt musikkbransjen for å forklare hvorfor viral kommunikasjon ikke er viral, men genetisk.Dessuten får Jan Fredrik Karlsen et lite spark i skinneleggen helt til slutt.

Last ned pdf-faksimilen fra KF 0209 og skriv den gjerne ut og del den aller helst med noen du liker.

Jorden er flat - en forholdsvis etterrettelig artikkel om pannekakemenneskenes fremtid

2009-07-06T01:04:00.008+02:00

Du har kanskje lagt merke til det allerede. At du blir aldri ferdig med boken du er begynt på eller at du har problemer med å huske selv firesifrede koder. Kanskje tilbringer du timer foran pcen uten å kunne redegjøre for hva du har gjort eller lært eller du tar deg selv i å bli irritert på alt som ikke er online. Ta det med ro. Det er bare Google som driver og forandrer hjernen din til en pannekake.

Dette er en artikkel fra Kreativt Forum 02/09. Gi meg gjerne en tilbakemelding.

Kreativ Valutaspekulasjon

2009-07-06T00:06:00.007+02:00

Tenk om kreativitet var en valuta, at man betalte for produkter og tjenester med idéer og løsninger? Det høres søkt ut, men kreativitet og penger deler flere kvaliteter som gjør at tanken ikke er så fjern som man skulle tro. For eksempel eksisterer ingen av dem.

Dette er en artikkel som sto på trykk i Kreativt Forum 07/08.

"And we'll all slide down the surface of things" Glamorama, Bret Easton Ellis

2009-02-04T11:13:00.005+01:00

Jeg husker ikke hvor jeg fikk tak i dette bildet eller hvem fotografen er, men jeg håper at han eller hun viser barmhjertighet mht rettigheter hvis de skulle oppdage at jeg bruker det i bloggen min. Synes bare det sa et eller annet bra om noe jeg er opptatt, uten å helt vite hva.

Jeg emballerer, altså er jeg

2007-04-23T21:45:00.001+02:00

Alt hadde virket så enkelt og tilforlatelig i redaksjonsmøtene. Vi hadde vært så fornøyde med temaet og alt hadde vært lett og riktig og det var et drag av vår i luften. Slik var det at jeg påtok meg å skrive dypt og inderlig om mennesker og hvordan vi bruker emballasje i livene våre til å pakke inn ord, tanker og handlinger. Og møtte Eliza Doolittle på veien.

Artikkel fra Kreativt Forum, våren 2008.